Bobiltur til Vestlandet i mai – fosser, fjorder og fjelloverganger
Bobiltur til Vestlandet i mai er noe helt for seg selv, en reise i alle årstider omgitt av storslått norsk natur. Snø på fjellet, blomstrende epletrær langs fjorden og fosser overalt. Turen ble planlagt underveis og i løpet av fem dager på bobiltur på Vestlandet opplevde vi fire flotte fosser, fire høye fjelloverganger, to vakre fjorder, 1 sykkeltur og alle både vinter og vår.
Reiseruten for denne bobilturen til Vestlandet i mai ble:
- Dag 1: Larvik – Hardangervidda (Hodne Fjellstugu)
- Dag 2: Hardangervidda – Vøringsfossen – Ulvik – Vik i Sogn
- Dag 3: Vik i Sogn – Balestrand – Sogndal – Skjolden
- Dag 4: Skjolden – Mørkridsdalen – Sognefjellet – Lom
- Dag 5: Lom – Valdresflya – Larvik
Denne bobilturen reiste vi på tredje uken i mai 2026.
Dag 1: Larvik – Hardangervidda
Vi startet litt sent på dagen og satte kursen rett mot Hardangervidda. Målet var Hodne Fjellstugu – et sted vi har stoppet flere ganger før, fordi utsikten er fantastisk og maten er god. Bobilplassene nede ved vannet var ikke klare ennå – snøen lå fremdeles – men vi fikk stå på parkeringsplassen til fjellstuen for en rimelig penge.
Det ble en god middag inne med utsikt – hjortegryte, ikke noe å si på det. Solen dukket til og med opp en stund, og vi rakk å sitte litt ute før skyene kom og kulden tok over. En rolig og god start.
Dag 2: Hardangervidda – Vøringsfossen – Ulvik – Vik i Sogn
Noen kjøredager er bare transport. Andre blir et helt lite eventyr og denne dagen kunne by på 4 fosser, 2 fjorder og 2 fjelloverganger. Det føltes nesten som vi hadde vært flere dager på tur når vi parkerte bobilen for dagen.
Dagen startet på Hardangervidda omgitt av snø, islagte vann og vinterstemning. Mai på vidda føles fortsatt som vinter. Men på vei ned mot Vøringsfossen skiftet verden sakte men sikkert karakter.
Vøringsfossen – mer enn et fotostopp
Vi stoppet ved Vøringsfossen – og det ble mye mer enn et raskt fotostopp. De nye stiene, utsiktsplattformene og trappebroen som går høyt over fossen gjør at man virkelig kommer tett på naturkreftene og får se fossen fra helt nye vinkler. Noen av plattformene går utenfor stupet, og har du antydning til høydeskrekk vil det kile godt i magen å gå her.
Men Vøringsfossen er mer enn fossen. Den stuper ned i den dramatiske Måbødalen som alltid er like imponerende. Sett av minimum ½ time til stoppet her, gjerne mer tid om du vil gå til alle utsiktsplattformene.
Ulvik og Haugesenteret
Veien inn mot Ulvik er en strekning der man stadig får lyst til å stoppe. Fjorden glitrer mellom svingene, små gårder klamrer seg fast i fjellsidene og fossefall dukker opp overalt. Selve bygda hadde akkurat den rolige Hardanger-stemningen man håper på – små båter ved fjorden, blomstrende epletrær og snødekte fjell i bakgrunnen.
Her fant vi også et skilt til Haugesenteret – som vi selvfølgelig måtte stoppe ved, siden vi heter Hauge. Senteret var for dikteren Olav H. Hauge. Vi prøvde å tyde et par av diktene som stod langs gangstien, men det ble for dypt for oss. Vi kan trygt bekrefte at det ikke er poetiske gener i vår Hauge-familie.
Smal fjellvei fra Ulvik – med utsikt
Turen gikk videre på smale vestlandsveier opp fjellet fra Ulvik, med flott utsikt over fjorden, fjellene og bygda. Rundt nesten hver eneste sving dukket det opp nye utsiktspunkt, blomsterenger og gårder som klamret seg fast i fjellsidene.
Selv om veien (FV572) flere steder er smal, er det godt med møteplasser underveis. Da vi kjørte der var det også overraskende lite trafikk, noe som gjorde hele turen rolig og ekstra hyggelig å kjøre.
En liten avstikker til Skjervsfossen
Når vi møtte hovedveien til Voss, kjørte vi raskt av ved Skjervsfossen. Det er enorme vannmasser som dundrer ned mellom fjellsidene, og vi ville gjerne få med oss utsikten til denne fossen også. Her er det laget plattformer og stier både på toppen av fossen og nederst – så sett av litt tid til å beundre denne flotte fossen fra alle kanter.
Tvindefossen nord for Voss
Tvindefossen er det lett å se fra hovedveien mellom Voss og Gudvangen, men det er ennå finere å se den fra nært hold. Vi valgte å ta dagens lunsjpause ved Tvindefossen som tar seg flott ut når vannet fordeler seg i flere nivåer ned fjellsiden. Du kan komme overraskende tett på, men da blir du også våt av dusjen fra fossen.
Myrkdalen og Sendefossen
Gjennom Myrkdalen ble naturen villere og fjellene høyere – før hårnålssvingene opp mot Vikafjellet begynte. Her går veien i sikksakk opp fjellsiden, nesten som en liten Trollstige, med Sendefossen som nærmest kaster seg ned fjellsiden ved hårnålssvingene.
Over Vikafjellet til Vik i Sogn
Så var vi på fjellet igjen. På Vikafjellet lå det fortsatt store mengder snø langs veien. Nakne fjell og nesten vinterstemning igjen. Her senket temperaturen seg nesten ned mot null, før veien sakte men sikkert tok oss ned mot Vik og Sognefjorden, med flott utsikt til snødekte fjell, grønne dalsider og den dype fjorden.
Vik i Sogn – en liten perle ved Sognefjorden
Da vi endelig kom ned mot Vik i Sogn ventet grønne fjellsider, mild luft og blomstrende epletrær. Kvelden avsluttet vi på Vik Camping med små lam og blomstrende epletrær rett utenfor bobilen og fjorden som nærmeste nabo. En liten rusletur avslørte sjarmerende båthus og en gammel trehusbebyggelse, speilblank fjord og en Thai-restaurant som sikret oss takeaway og dagens middag.
Det er sånne dager som minner oss på hvorfor vi reiser med bobil. Fire fosser, to fjorder og to fjelloverganger – alt på én dag, i eget tempo, uten å bestille noe på forhånd. Det er akkurat den friheten bobilen gir oss.
Dag 3: Vik i Sogn – Balestrand – Sogndal – Skjolden
Vik i Sogn er et sted man fort kunne blitt værende lenger enn planlagt. Rolig fjordstemning, gamle trehus, grønne fjellsider og snødekte topper rundt fjorden. Kontrastene på Vestlandet slutter egentlig aldri. Dagens første mål var derimot Balestrand, som også er kjent for å være en av de vakreste stedene i Sognefjorden.
Fergetur over Sognefjorden
Vi tok ferga fra Vangsnes til Dragsvik og kjørte videre mot Balestrand. Veien var smal, veldig smal enkelte steder. Men det var nesten ikke trafikk når vi kjørte der, og når vi plutselig møtte en stor buss, var det der det faktisk var plass for møtende trafikk.
Å kjøre langs Sognefjorden er en opplevelse i seg selv. Her er ikke bare destinasjonen det som er opplevelsen, men selve reisen dit.
Balestrand – en liten perle
Balestrand har nesten litt sveitsisk småbyfølelse over seg – gamle trevillaer i dragestil, eplehager, fjordutsikt fra alle kanter og høye fjell som stuper rett ned i vannet. Det er ikke tilfeldig at det er akkurat her Norsk Reiselivsmuseum ligger. Balestrand har hatt reiseliv som hovednæring i over 100 år, og er en av få steder i Norge som har sluppet unna industrialisering, store branner og krigsødeleggelser – og dermed bevart den historiske atmosfæren intakt.
Kunstnere fra kontinentet kom hit for det unike fjordlyset, og mange ble så begeistret at de bygde seg hus her – i den særegne dragestilen som er inspirert av stavkirkearkitekturen.
Vi parkerte ved badeplassen og tok en liten rusletur langs fjorden inn til brygga i Balestrand. Dette er et av de stedene der man egentlig ikke gjør så mye spesielt, men bare nyter å være akkurat der.
Blomstring i Sogn
Alle snakker om blomstring i Hardanger. Og det er både fint og vakkert, vi har vært der flere ganger. Men blomstring i Sogn er også en fin opplevelse – men ikke så folksomt.
Fra Balestrand satte vi kursen østover mot Sogndal. Det ble da en ny fergetur fra Dragsvik til Hella, og før vi kunne nyte utsikten langs fjorden. Der lå fruktgårdene tett med blomstrende epletrær og grønne lier ned mot vannet. Og høye fjell hvor snøen fremdeles lå hvit på toppene. Nettopp denne kombinasjonen gjør en tur til Vestlandet i mai ekstra flott.
Les også: Blomstringstur til Sognefjorden
Lustrafjorden og Skjolden
Etter en lunsjpause i Sogndal kjørte vi videre innover Lustrafjorden mot Skjolden. Den veien er verdt turen alene. Smale fjordveier, små bygder, fossefall, turkist vann og snødekte fjell på alle kanter. Jo lenger innover fjorden vi kom, desto villere og mektigere ble landskapet.
Innerst inne ventet Skjolden – omgitt av bratte fjell, isbreer og fjord på alle sider. Vi kjørte inn på Nymoen Camping, og utsikten fra bobilplassen var verdt timene i bilen. Direkte ved vannet, omgitt av høye fjell og stupbratte fossefall. Et sted det er enkelt å senke skuldrene og bare nyte livet uten å gjøre noen ting.
Dag 4: Skjolden – Mørkridsdalen – Sognefjellet – Lom
Dagen startet med overskyet vær og 10 grader. Ikke den solen og varmen vi hadde håpet på. Men det var ingen nedbør i sikte, så vi fant fram syklene for å oppdage Myrkridsdalen.
Sykkeltur i Mørkridsdalen
Vi lot bobilen stå på campingplassen og syklet innover Mørkridsdalen – en frodig og vakker dal som er en del av Breheimen nasjonalpark. Med bare ni mennesker som bor der året rundt, ble det en nesten ensom ferd inn dalen – uten trafikk som forstyrret den fine sykkelturen. Dalen er en av de beste inngangene til nasjonalparken, med rundturer til fots for alle nivåer.
Det var ca. 8 km til parkeringsplassen innerst i dalen, med høye fjell, fosser og et ukjent antall sauer med nyfødte lam rundt oss.
Flotte turstier i Myrkridsdalen
Vi parkerte syklene og gikk nesten 1 km inn på stien – bratt i starten, men godt tilrettelagt og flatt langs elven videre. Vi hadde verken mat eller vann med, og regnet lurte i horisonten, så vi snudde og gikk tilbake til syklene. Men det er notert at en fottur her står på vår lange liste over steder vi skal besøke og ting vi skal gjøre på tur med bobilen.
Tilbaketuren gikk enkelt, vi rullet ned nesten hele veien tilbake. Kjekt å ha elsykler når man skal opp, med mindre du er en sprek syklist.
Vi tok også en liten tur innom brygga i Skjolden, der vi fant en liten vikingbåt og forberedelsene til sommerens cruiseskipturisme var godt i gang. Det er åpenbart at de forventer en del flere folk der i løpet av sommeren.
Over Sognefjellet til Lom
Etter sykkelturen, pakket vi bobilen og reiste videre via Sognefjellsvegen (fv. 55) som er Nord-Europas høyeste fjellovergang, med toppunkt 1434 meter over havet. Veien er en av Norges 18 nasjonale turistveger og er porten til Jotunheimen – den strekker seg fra innerst i Sognefjorden til Gudbrandsdalen, og byr på et landskap som veksler fra frodig fjordkultur til nakent høyfjell.
Vi har kjørt denne veien flere ganger, og hver gang glemmer vi nesten hvor mektig den er. Utsiktspunktet Oscarshaug rett etter Turtagrø er spesielt vakkert – og den lange, rette veien som folder seg opp og ned som en kålorm tvers over høyfjellet er et syn i seg selv. Midt i mai lå det fortsatt mye snø langs veien, men bare og fine veier.
Nasjonalparkbyen Lom
I Lom ble vi overrasket over hvor mange bobiler som stod på campingplassen en fredagskveld. Hele ferien hadde vi nesten hatt alle steder for oss selv – men Lom er et naturlig kryss for alle som skal til Sognefjorden, Geiranger eller Stryn, og det merkes.
Lom er uansett et sted som alltid fortjener et stopp. Stavkirken er vakker, og de sortmalte husene gir bygda en helt særegen signaturfarge. Fossen og turstien rett ved byen er et vakkert syn. Men denne dagen rakk vi akkurat å sette ut stolene – så kom regnet.
Dag 5: Lom – Valdresflya – Larvik
Det regnet da vi våknet. Det regnet da vi la ut på veien. Det regnet hele veien. Over Valdresflya kjørte vi midt inne i en tykk sky og så nesten ikke veien foran oss. Det kan være fascinerende med mye vær, men når vi oppdaget at det var meldt 20 grader og sol hjemme i Larvik ble valget enkelt. Vi satte full fart hjemmover og kjørte i over seks timer. En uvanlig lang transportetappe for oss, men noen ganger er det riktig å dra hjem.
Vi kan se tilbake på mange flotte bobilopplevelser på denne bobilturen til Vestlandet i mai, og vi slutter aldri å bli imponert over den mektige og vakre Vestlandsnaturen.
Les også: Blomstringstur til Hardanger i mai.
Bobilhilsen fra Anne Bente
